Skip to content

Det eksistensielle drapet.

by on 4. August 2011

Det eksistensielle drapet.
Av Janne Waage Berset.

Å skrive om seg selv.
Det er en sjelden anledning å kunne få et innblikk i Breiviks indre og ytre verden. Han er ikke alene om å etterlate notater, og andre har etterlatt seg dagbøker som også gir et godt innsyn i mennesket bak handlingene. Noe som gjør denne type materiale nyttig, er at mennesket bak er ikke bevisst på det faktum at man ikke kan ha kontroll over sitt mesterverk i det øyeblikk det når andre. Man har ikke kontroll over hvordan det leses, eller av hvem. For meg er Breiviks politiske agenda uten særlig interesse, derimot er hans skildringer av “trivielle” hendelser svært talende. Breivik innså nok ikke at informasjon ønsker å være fri, og han forsto heller ikke hvor avslørende hans notater er når det gjelder hans personlighet – i minst like stor grad som for hans politiske ståsted og agenda. Grundig gjennomlesning av hans notater avslører en rekke løgner, faktafeil og overdrivelser, og dette viser oss at hele Breiviks personlighet er bortimot ikke-eksisterende i den virkelige verden.

Det eksistensielle drapet.
“You had a hundred billion chances and ways to have avoided today. But you decided to spill my blood. You forced me into a corner and gave me only one option. The decision was yours. Now you have blood on your hands that will never wash off.” – Cho Seung-hui

Breivik er ikke alene om å ha store tanker rundt sine drapshandlinger. Mange før ham har hatt et dysfunksjonelt ønske om evig liv gjennom historiebøkene via sine handlinger. De har hatt et brennende ønske om å bli en person av helt spesiell betydning, og å utrette mesterlige handlinger. I Breiviks tilfelle er det åpenbart hvor preget han er av lav selvfølelse pga hans manglende utdannelse, hans åpenbare problematiske forhold til kvinner, og hans manglende evne til å håndtere avvisning og nederlag. Narsissisten Breivik fremstiller sin asosiale tilværelse som en asketisk livsførsel, drevet frem av ufeilbarlig selvdisiplin og selvkontroll. Han har ofret alt, for å nå sitt mål. Breivik er the knight in shining armor, Europas frelser.

Tidlig på 60-tallert så man en sterk vekst av det man kaller “self assertive killing” – altså et selvhevdende drap. Stabilitet og komfort i et samfunn, kan føre til frustrasjon for noen. Denne nye formen for drap skilte seg fra det behovsbetonte drapet som omhandlet selvforsvar eller tilgang på nødvendige goder. Self assertive killing handler om selvutvikling, realisering av jeget. Jeg vil trekke frem Sartre sin tese om magisk tenkning. Sarte mente at vi som mennesker selektivt reagerer, og agerer, på bakgrunn av hva og hvordan opplevelser påvirker oss. Altså er ikke følelser en årsak til ubevisste handlinger, men viljestyrte handlinger. Breivik brukte 9 år på å planlegge veien mot det vi kan omtale som et ønske om “evig liv”, eller veien mot annerkjennelse. 9 år ble brukt i cyberspace der Breivik nesten manisk uthulte alle fora hvor han fant sine meningsfeller, og ble kastet ut av flere på veien. Stadige avvisninger i barndom og i voksen alder har påvirket Breivik sterkere og sterkere jo nærmere han kom sitt klimaks 22/7. Kulene gjennomboret ikke kun de unge på Utøya, de gjennomboret og splittet også de som har trosset, avvist eller provosert Breivik. For ham er terrorhandlingene det ultimate katarsis. Hevn, straff, renselse og evig liv. Breivik er overbevist om at han er en revolusjonær. Om vi trekker inn Jean-Jacques Rousseau’s “Om samfunnspakten” og den berømte åpningssetningen “Mennesket er født fritt, og det er overalt i lenker”, kan man se at tankene til Breivik ikke en enestående. Mennesket er hindret fra sin frihet grunnet myndighetenes konspirasjoner. Revolusjonen er ikke bare nødvendig, men også eksistensialistisk uungåelig for Breivik.

Spree Killing
“I was trying to hurt society where it hurt the worst, and that was by taking future members of the working society; that was the upper class or the middle class . ..” – Ed Kemper

Det er viktig å skille de to terrorhandlingene fra hverandre. Bomben i regjeringskvartalet er en klassisk politisk motivert terrorhandling. Mens drapene på Utøya er en spree killing act. De fleste kjenner til episoder som massakrene ved Colombine og Virginia Tech, men her er listen svært lang. Interessant å merke seg at nesten 90% av tilfellene av spree killings ble utført på 80-tallet, med over 100 tilfeller i USA siden 1950.
Spree killers dreper 2 eller flere mennesker på kort tid, spredt utover et større område. Det som skiller spree killers fra seriemordere, er blant annet at seriemordere har en cooling off period, altså tiden mellom hvert drap. Spree killings kan utføres av mennesker grunnet dramatiske hendelser i livet der man bygger seg opp et voldsom hat mot samfunnet, en organisasjon, et politisk systemet og lignende. Denne typen drap er eksplosiv, høyintensiv og ender svært ofte med at gjerningspersonen begår selvmord eller blir skutt av politi på stedet. (Spree killing skiller seg fra andre massemord, men det kommer jeg tilbake til.)

Man kan si at spree killing ofte er et forlenget selvmord, der man tar flest mulig skyldige med seg i døden. Menneskene som blir drept er gjerne uskyldige inkarnasjoner av det gjerningsmannen ser på som “skyldig”. Spree killing er raserianfallet som veltes over en institusjon, der institusjonen er et konsentrat av et liv fylt opp av hat. Seriemordere og spree killers har det til felles at de ønsker å straffe samfunnet, men ikke klarer å se at samfunnet består av individer. Dette er umodne personligheter som takler avvisning og skuffelser svært dårlig, og som narsissister reagerer de med å skylde på alle andre enn seg selv. Freud sa at et barn hadde ødelagt verden, om det hadde makten til det. Dette er talende for Breivik og hans handlinger, han opplever at samfunnet avviser ham og ikke lytter til ham. I hans hode er det ikke lenger noen annen mulighet enn vold. Breivik er altså ikke unik, han er ganske så klassisk. Spree killers er nesten utelukkende menn, opptrer stort sett alene, og som med Breivik ligger det detaljerte planer til grunn for handlingen. Gjerningsmannen bak spree killings beskrives generelt av vitner som rolig, fokusert og samlet. De er altså ikke psykotiske villmenn som dreper uten kontroll.

Isolasjon og modning som drapsmann.
“I have no desire whatever to reform myself. My only desire is to reform people who try to reform me. And I believe that the only way to reform people is to kill ’em.” – Carl Panzram

Iløpet av de 9 årene der Breivik bevisst har fjernet seg fra virkeligheten, har han samtidig pleiet frem en grobunn for grandiose vrangforestillinger. Med minimal sosial feedback i den virkelige verden, kan man kanskje si at hans identitet kun eksisterte i cyberspace i form av sine debattinnlegg og diskusjoner på diverse høyreekstreme fora. Breivik manglet en motpol for sine tanker. Han mistet sakte kontakten med virkeligheten, godt hjulpet av kjemiske coctails og rigide treningsopplegg. Han var sin egen drillsersjant som pisket, pinte, brøt ned og bygde opp den lille avviste gutten til en jernkjempe. Breivik spaltet seg selv, utslettet den lille rest av den han hatet så inderlig og bygget seg selv møysommelig om til et masseødelegelsesvåpen – som han også rettet mot seg selv.

Gjennom sin groteske modus operandi dreper Breivik ikke bare utallige mennesker, han dreper også den siste rest av kobling til sitt gamle jeg. Gjennom sine handlinger utslettet han koblingen til sin familie, sine venner, sitt samfunn. Uten slike koblinger kan Breivik leve fult og helt i sitt nye jeg: The knight templar. Så grusom, så allmektig, så nær gud at ingen ord, ingen handling kan skade. Den ultimate rustning, ikke lenger kjøtt og blod. Den øverste leder av Europa. Udødelig.

Breivik evner ikke å se hvorfor vi andre ikke frykter ham og hans nye gudestatus. For oss fremstår han som avkledd og faktisk også patetisk i sine virkelighetsfjerne krav til politi og samfunnet forøvrig. Når Breivik skuet ut fra politibilen på vei mot fengslingsmøtet, følte han seg kanskje mektig. Han uttalte til sin advokat at han forventet å bli skutt. Det er talende for hans megalomani at han ser på seg selv som så viktig at han forventer at andre ønsker ham død. Breivik har det nok ikke i seg å begå det klassiske selvmord. På den ene siden ønsket Breivik en martyrdød, på den andre siden er han ikke en dominant personlighet som er sterk nok til å stå opp mot makten politiet utviser over ham. De som tolker ham dithen at han ikke ville gå glipp av konsekvensene av handlingene, eller propagandamuligheter, mener jeg tilegner Breivik for mye styrke. Breiviks politiske ståsted er kun en knagg å henge hatet på. Han hater sitt gamle jeg mere enn noe annet. Gjennom sin narsissisme, og gjennom sin elitistiske misantropi klarte han å skape seg et alter ego, med en fiende utenfor ham selv. I kjølvannet ser vi at alle som han har oppført som forbilder og rollemodeller har tatt sterk avstand fra terrorhandlingene. For Breivik vil dette kanskje fremstå forvirrende, men han har tatt høyde for dette i sine vrangforestillinger. Siden han ikke vil være i live i 2083, vil han heller ikke kunne være tilstede for å se at hans plan feiler. Det er den totale ansvarsfraskrivelse.

Hvem som skal ofres.
“We’ve all got the power in our hands to kill, but most people are afraid to use it. The ones who aren’t afraid, control life itself.” – Richard Ramirez.

Spree killers som velger skoler eller steder der mange barn og unge samles, vet at de vil møte liten eller ingen motstant, sikkerheten vil være minimal, og hans ego vil dermed styrkes, og samtidig drive ham frem i sine grusomheter. Slike steder samler ofte mange mennesker på et mindre område, og gjerningsmannen kan utrette mye på kort tid. Breivik viser også dette gjennom valg av offer. For Breivik kan vi anta at terroren han utsatte ungdom og barn for på Utøya, gav ham en intens følelse av makt og tilfredstillelse. Vi kan anta basert på vitner at Breivik sine jubelrop og latter i tillegg til å være preget av adrenalin, også er grunnet en følelse av å være gudommelig. Dette er hans klimaks, dette er øyeblikket han har jobbet for i 9 lange år. Det er grunn til å anta at det oppleves ekstatisk. Jeg tror vi skal være forsiktig med å tolke Breivik dithen at han lot de aller minste barna leve pga empati. De var for unge til å være politisk hjernevasket, men også fordi Breivik tenkte taktisk og praktisk. Han ønsket å drepe flest mulig som utgjorde en trussel mot hans Europa. Han måtte være effektiv og selektiv. At spree killers er selektive når de velger hvem som får leve, er ikke atypisk. Det kan være etnisitet, kjønn, noe som blir sagt til gjerningsmannen og lignende som avgjør hvem som får leve og hvem som må dø.

Drapene på Utøya er særs personlig, og vi vet at å drepene ansikt til ansikt er noe vi har evolvert oss bort fra. Fra det primitive drapet med never, til bruk av stump vold som steiner og stokker, videre til spyd, mekaniske våpen, bombefly og nå i vår tid ubemannede dronefly. Drap er svært ubehagelig, og krever at man krysser en naturlig barrierer mentalt. Derfor har vi som mennesker jobbet hardt med å skape fysisk avstand mellom oss selv og offer. Veteraner fra Vietnamkrigen forteller at de husker det første drapet, de husker lydene, de husker øynene til den de drepte, de husker hva som ble sagt. Drapene som følger, er preget av tåke. Barrieren er brutt. Å bevisst ønske å gå tilbake på dette, drepe ved bruk av håndvåpen, jakte ned og lokke frem mennesker som ber for sine liv, er svært direkte og ytterst personlig. Breivik skriver i sine notater at han manipulerer ammunisjonen (dumdum-kuler) for å gjøre mest mulig skade, det er liten tvil om at dette er ytterst personlig for Breivik.

Bomben i regjeringskvartalet er langt mere upersonlig og distansert både fysisk og psykisk. Dette angrepet har fellestrekk med massedrap i tillegg til å være den klassiske politiske terrorhandling. Massemordere dreper 4 eller flere mennesker, iløpet av kort tid, på et avgrenset område. Denne typen drap er oftest politisk motivert. I likhet med spree killing innebærer dette ingen cooling off period. I regjeringskvartalet jobbet mennesker med varierende grad av makt og jeg vil anta at en stor prosentandel også var eldre enn Breivik. Regjeringskvartalet er i tillegg et område med uklar avgrensning, samt uoversiktlig med potensielle dominante utfordrere til hans terrorhandling. Det er sansynlig at Breivik valgte å plassere bomben her fordi det skapte avstand mellom han selv og ofrene, og han følte seg ikke truet ved å benytte den type vold. Det politiske angrepet er her sterkere politisk motivert, og mindre personlig enn angrepet på Utøya, slik massemord som regel er.

Siden Breivik ikke var sterk nok til å møte sine indre demoner, ble andre hans demoner. I så måte er han ikke unik. Han faller inn i en lang rekke mennesker som har håndtert sitt indre og ytre på samme måte. Breivik sitt største feilgrep er nettopp at han ikke evner å se verden slik den faktisk fungerer. Dermed vil ikke hans plan fullføres slik han selv forutser i 2083. Det er heller ikke av betydning. Breivik har begått det vi kan omtale som et indre, mentalt selvmord, og eksisterer nå kun som et feilslått personlig eksperiment. Veien videre for Breivik er uviss. Det avhenger av hvorvidt han videreutvikler sitt alter ego, noe som vil forsterke hans grandiose vrangforestillinger, eller om han gjennom sin nå direkte og tvungne kontakt med dominante mennesker, vil miste fotfeste og falle sammen som et korthus. Vi må vente på vurderingen fra rettpsykiaterene. Jeg vil anta at virkeligheten i de grusomme handlingene er for sterke til at Breivik vil kunne ta realitetene innover seg. Jeg tror han vil klamre seg fast til sitt desperate, indre liv. Han vil nok tviholde på sine vrangforestillinger med alle sine krefter, for uten disse vil han se seg selv for den han er – og det er, bokstavelig talt, en skjebne verre enn døden.

Advertisements

From → Uncategorized

Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: